Fyrstikkesker

Høsten er definitivt over oss

og vi kompenserer for manglende sol og varme

med levende lys.

Da er det jo veldig greit å bruke

en lighter eller en annen tenner.

I Snippenland

foretrekker vi fyrstikkesker.

Inspirert av makaroni- og gullsprayfyrstikkeskene

vi fikk av våre håpefulle på 90-tallet

har vi utarbeidet vår egen variant.

Den kan ligge på bordet

og gli inn sammen med resten av pynten.

På kjøkkenbordet er det min mormor som pryder esken.

Hun har kledd seg ut

og settingen er antagelig et lystig lag

sammen med familie og venner

sang og musikk.

Hun døde dessverre da jeg var lita

så jeg kan ikke huske henne.

Derfor er det jo ekstra hyggelig

å hilse på henne hver dag

når vi tenner lyset på middagsbordet.

I stua er det min far og hans to brødre

som står der så fint med hendene i bukselomma

og poserer i bakkane på Hakallestranda.

Den ene av dem gikk bort i sommer

og vi tenker litt ekstra på ham og de som er igjen

når vi tenner lyset der inne om kveldene.

Tidligere i sommer lagde vi mange varianter

som vi hadde for salg da Snippen var på tur til Norddalen.

Denne passet så innmari godt på spisebordet

at jeg måtte ha den selv.

Og ved å bruke fyrstikkesker istedet for lighter

holder vi her i huset

liv i den eldgamle og gode diskusjonen

om de brukte fyrstikkene skal tilbake i esken

eller ikke.

:)

Jul?

Etter jobb i dag

satte jeg meg ut i hagen

og bladde i julekatalogen fra Stoff og Stil

som kom i posten for noen dager siden.

Det er alltid kjekt å se hvilke farger og mønstre de presenterer.

Og så tenkte jeg kanskje at jeg kunne finne litt inspirasjon

å ta med meg inn i Snippenland.

I Snippenland er det nemlig veldig langt

til julestemninga enda.

Det er kjempefint sommervær her på Sunnmøre.

Og jeg må bare innrømme at julestoffene i katalogen

virket tunge og dystre

når sola skinner og det er 23 grader ute.

Så inntil videre har jeg bestemt meg for

at julepynten min her hjemme ihvertfall

blir i hvit/gråtoner i år også.

Men det er lenge til jul

og jeg kan nok forandre mening om den saken

mange ganger enda.

Derfor nøyer jeg meg med å bestille noen perlemorsknapper

og så en av disse voksdukene til den - kanskje -fremtidige systua mi.

Så nyter jeg resten av denne fine sommerdagen

som mest sannsynlig er den siste i år

med å lese ut denne fantastiske boken

samtidig som jeg nyter fargene i bedet

som nå skifter fra lyse sommerfarger

til høststemning.

God helg!

Flere ruter - mens vi allikevel er i gang.

Fikk så lyst til å vise dere flere heklaruter.
Laget av samme ungjenta
som i forrige innlegg.
Altså ikke meg.
:)

I utgangspunktet var de laget
for å romme en bærbar pc.
Det ble ikke så hensiktsmessig
som hun kanskje hadde tenkt.

Istedet passet trekket perfekt
til en pute de allerede hadde i stua.

Og ja - tanken har slått meg.
Kanskje det blir det en pute eller to istedet for teppe
av mine også?

Oldemorsruter i Snippenland også.

Nesten alle blogger av denne typen
har i de siste par årene
vist frem tepper av heklede oldemorsruter.
Denne bloggen
er imidlertid så fersk
at jeg ikke har rukket det enda.
Men i dag kommer det fordundre meg
et innlegg om rutene her også.
Foranledningen er
at Snippenbritt fikk dette
fantastisk fine teppet i bursdagsgave.

Ikke av en mor, bestemor eller oldemor.
Av sin datter.
På 21 år.
Jeg trodde nesten ikke at det fantes
21-åringer i Norges land som hadde tålmodighet
til et slikt prosjekt.
Selv har jeg tre døtre.
Et par av dem er litt over middels interessert i håndarbeide.
Preget som de er.
Men de er allikevel milevis ifra å begynne på noe sånt.
Bare tanken på å feste alle trådene
ville være nok til å hindre dem i det.

Jeg har begynt.
Sommeren for tre år siden.
Jeg heklet ganske mange. Da.
Så ble de bare liggende.
I fjor sommer tok det seg litt opp igjen.
Vi hadde heklekvelder i nabolaget.
Satt på terasser om kveldene og heklet,skravlet
og koste oss med et glass vin eller tre.
Da lagde jeg noen ruter til.
Nabojentene lagde minst to hele tepper.
Hver. Ferdige.

Mine ruter ligger fint i kurven sin
og skaper en illusjon
om at her i huset hekles det oldemorsruter.
Det er nesten som man kan kjenne lukten av ferske boller også.
Og så ligger de der bare fredelig
og gjør ikke annet
enn å matche kjøkkengardinene.

Og nå har jeg ikke bare blitt forbikjørt av nabodamene.
Men også av en 21-åring!
Man snakker om å bli slått på målstreken
men her tror jeg jammen
at jeg ligger igjen i startgropa.


Men det gjør selvfølgelig ingenting.
Jeg syns det er glimrende
at noen i generasjonen under meg
sørger for å holde håndarbeidsteknikkene i live.
Stå på!
:)

Mormorkjole

Det syes kjoler i kongeriket Norge for tiden.
Mange kjoler.
Sånn har det forsåvidt vært en stund.
Det er hjertekjoler og andre kjoler.
Eller som Snippenbritts yngste datter sa
når hun hørte at mora hadde bestilt en

"Skal du også ha sånn dodør-kjole??"

Jeg lærte tidlig å sy av min mor.
Og jeg har sydd mange kjoler.
Men ikke en eneste en de siste 20 årene.

For en stund siden kjøpte jeg en.
En grå og enkel hverdagskjole.

Før jeg tok den i bruk
byttet jeg ut de grå plastknappene .
Syns den ble mye mer Snippenaktig med perlemorsknapper.



Etter en stund fikk jeg lyst til å pynte den litt til.
Jeg sydde på noen fine fløyelsbånd
og en liten lapp under knappestolpen.



Satte på en kant nede som skal illudere et underskjørt.


Og selvfølgelig et hjerte.
Kunne ikke dy meg.
Hjerter er koselige
og i Snippenland er det mange av dem.
Jeg plasserte det i nakken
og lar do-dør være do-dør.


På ermet applikerte jeg en kopi
av et over 60 år gammelt bilde av min mor
som brudepike.
Jeg liker så godt det bildet.
Hun har på seg sunnmørsbunad
og til og med det skautet som hører til voksenbunaden.
Bildet er printet på såkalt T-shirt transfer paper
og strøket over på en stoffbit.
Kjolen er vasket flerfoldige ganger
og bildet har blitt ørlite slitt
Men det er bare sjarmerende syns jeg.




Da kjolen var ferdig
svinset jeg rundt i stua
og spurte jentene mine hva de syns
om den nye kreasjonen.

"Jo, da"
svarte min mellomste datter.
"Den er ok den".


"Men du kan no hilse ho mormor å si
at e trenge ikkje å gå rundt med bilde av ho
på klærna mine.
For e har ho her".

Sa hun
og la hånden på brystet sitt.
:)

Syrom eller systue?

Jeg sliter med motivasjonen for tiden.
Motivasjon til å sette meg
på syrommet i andre etasje og sy.
Ikke fordi jeg ikke vil sy
men fordi jeg trives best på stua og kjøkkenet
sammen med resten av flokken min.
Når man ferdes i symiljøer
hører man alltid om hvor fantastisk kjekt det er
med eget syrom.
Og de som ikke har det
ønsker seg det veldig.
Men jeg sliter altså.
Mennesker er jo flokkdyr
og jeg er sikkert et utpreget eksemplar av sorten.
Dermed blir det heklet, strikket og laget jo-jo'er.
Men ikke sydd.
Da blir det dårlig tilgang på bloggemat.
Det er jo måte på hvor lenge jeg kan holde det gående
med det som allerede er ferdig.

Snippenbritt har det på samme måte.
Så hun syr på spisebordet i stua
selv om hun har flere ledige rom i huset.
Hun har på trivelig vis alle sysaker tilgjengelig
uten at det ser rotete ut.


Der er trådsneller i fine glass sortert etter farger.


Blonder, bånd og sysaker ligger i lekre krukker.

I stedet for ruskepose
bruker hun ei dessertskål.

Hyssingen henger klar i takbjelken.

Knappene oppbevares i håndblåste skåler i vinduskarmen
og alle stoffene ligger sortert etter farger
i kurver i kjøkkeninnredningen.


Stettefatet er prydet med tovakuler og annet tilbehør.

Sånn systue vil jeg også ha!

Selv om det nok kreves litt mer orden
enn jeg for tiden har på mitt syrom.
Jeg kan da begynne med å bestille en fin-fin voksduk til spisebordet?
Det er jo kjekt å ha uansett?

Baden-baden og luer

Jeg har akkurat vært ute med hunden.
I regnet.
Det regnet såpass at jeg måtte lukke regnkåpa.
Det er lenge siden.
Idet jeg dro opp glidelåsen
fikk jeg mistanken jeg har hatt i bakhodet
rett i fleisen.

Isjas og tre og en halv måned i en Baden-Baden stol
har jammen gjort sitt med fasongen.
Den fine regnkåpa mi var rett og slett trang.


Men det har da kommet noe godt ut av dette.
Det har blitt luer! Ganske mange også.
Det tok en stund
før armmusklene syns det var greit å hekle liggende.
Men øvelse gjør mester.


Formen er stigende
og de daglige lufteturene med bikkja
øker i lengde og intensitet.
Om ikke lenge
passer nok fasongen i jakka igjen.