mandag 30. august 2010

Baden-baden og luer

Jeg har akkurat vært ute med hunden.
I regnet.
Det regnet såpass at jeg måtte lukke regnkåpa.
Det er lenge siden.
Idet jeg dro opp glidelåsen
fikk jeg mistanken jeg har hatt i bakhodet
rett i fleisen.


Isjas og tre og en halv måned i en Baden-Baden stol
har jammen gjort sitt med fasongen.
Den fine regnkåpa mi var rett og slett trang.


Men det har da kommet noe godt ut av dette.
Det har blitt luer! Ganske mange også.
Det tok en stund
før armmusklene syns det var greit å hekle liggende.
Men øvelse gjør mester.


Formen er stigende
og de daglige lufteturene med bikkja
øker i lengde og intensitet.
Om ikke lenge
passer nok fasongen i jakka igjen.


fredag 27. august 2010

Ikke som alle andre

Snippenbritt er ikke heilt som alle andre.
Ikke A4. Heldigvis.
Nå har hun akkurat hatt bursdag.
Rundt tall til og med.
Store feiringer er ikke hennes stil.
Ei heller lang ønskeliste.
Til den nærmeste familien hadde hun ett ønske.
En middagstallerken.


Men ikke i et bestemt mønster må du tro!
Neida.

Her var det opp til hver enkelt å velge.
Og gleden var stor når hun hadde pakket opp alle
og fornøyd kunne konstantere
at alle var forskjellige.


For meg ville en stabel med 17 forskjellige tallerkener i
skapet vært et mareritt.
Antagelig hadde jeg sovet dårlig om natten også.
Og matafreden ved middagsbordet
hadde mildt sagt blitt forstyrret
hvis det plutselig var fem forskjellige fat på bordet.
Som ikke matchet engang!


Dette tar Snippenbritt selgølgelig med knusende ro.
Og for henne vil jo nå hver enkelt tallerken
representere et familiemedlem.
Som med stor omhu,
og antagelig mye fundering frem og tilbake
og kanskje muligens litt frustrasjon
har valgt farger og mønstre som de mener passer til henne.



Og alle passer.
Selv om de er veldig forskjellige.
Ny dag - ny tallerken.
Og jeg er sikker på at hun hver dag vil komme til å tenke
på akkurat den personen som valgte det spesielle fatet
.


Og i løpet av ei drøy uke
har hun og Dag hatt heile familien til bords på en måte.
Er ikke det flott?



Nå er jo ikke jeg medlem i den familien.
Ikke hadde jeg kjøpt gave heller. Da.
Men så kom jeg til å tenke på
at jeg er jo medlem i vår bittelille Snippenfamilie.
Og for ikke å blande Snippenfamilie
med ordentelig familie
dro jeg avgårde og kjøpte en suppetallerken til henne.
Sånn liksom for å symbolisere
den innmari gode fiskesuppa jeg fikk da jeg var på bloggebildejakt her om dagen.


Tok den fineste jeg fant på den koselige butikken
Live In i byen.
Jeg grøsser ved tanken på å gi fra meg
en enkelt suppetallerken
når vedkommende som skal få den
ikke samler på det serviset engang.
Det har jeg aldri gjort før.
Men jeg hopper i det.
Hun er tross alt ikke heilt som alle andre.
:)

torsdag 26. august 2010

Deilige lyder

Det sages og hamres i Snippenland om dagen.
I min del av Snippenland.
Jeg elsker de lydene.
De vitner om aktivitet og trivsel,
for han jeg bor sammen med koser seg når han snekrer.


Vi koser oss når det er nye prosjekter på gang.
Nå er det nytt uthus som står på programmet.
Det som sto her når vi flyttet hit,
var nedfalls og måtte rives.
Nå har vi vært uten i flere år.
Ikke at vi nødvendigvis trenger plassen,
men på det området der det lille huset nå bygges
har det liksom manglet noe.



Snekkeren fleiper med at han bygger ei furtebu til seg selv.
Men han furter jo aldri,
så da blir den isåfall bare stående tom.
Jeg drømmer om system i hageredskaper og
overvintringsplass til planter.


Inn i mellom skøyteledninger og gardintrapper
har husets Cocker Spaniel
lagt seg godt til rette i sola
på den store hella
som ligger foran døråpningen.



Neste sommer ser jeg for meg
pastellrosa pelargoninium i fine krukker
to stoler og et lite bord
avisa og en kaffekopp.
Og Jeppe i morgensola på hella.
Men først kommer vinter og jul
og kanskje blir det så ferdig
at Snippen kan lage
førjulsbutikk
der?

tirsdag 24. august 2010

Bloggebildejakt.

I går tok jeg med meg kameraet, og dro på besøk til Snippenbritt.
På jakt etter bilder til bloggen.
Da jeg kom hjem hadde jeg over 100 nye bilder.
Etter litt kritisk eliminering og beskjæring
har jeg nå 48 nye bilder
i mappen for ubrukte bloggeidéer!
Faren er jo
at det blir mer pc'en enn symaskin fremover..






Dette syns jeg jo ble det fineste.
En storsjarmør av en Tibetansk spaniel
med det fortreffelige og velklingende navnet
Larsen.


:)

søndag 22. august 2010

Engledo og ståltråd.

For et par år siden fikk jeg et kjempefint håndkle til jul av Snippenbritt.
Jeg liker det veldig godt. Når det trengs, blir det vasket i full fart og hengt opp igjen med en gang. Hun har applikert på engelen, og selv om det er vasket og tromlet utallige ganger, er det like fint. I utgangspunktet var det tenkt som julepynt på gjestetoalettet, men jeg bruker det hele året.

Jeg har lenge tenkt på å skaffe meg ei håndklestang til å henge det på. Både fordi det da kommer bedre til sin rett, men mest fordi det også tørker fortere etter bruk enn om det henger på en knagg. Jeg har dessuten lenge lett etter en ny dorullholder. Den gamle datt fra hverandre hele tiden. Jeg fant ikke det jeg lette etter. Enten var de for jålete, eller så var de for enkle. En dag vi ventet gjester fikk jeg en idé til hvordan jeg enkelt kunne fikse dette sjøl.

Å invitere gjester er forresten det lureste man kan gjøre hvis det begynner å hope seg opp med ting som burde vært gjort. Da fyker vi rundt her, min bedre halvdel og jeg, og fikser det meste i racerfart de siste timene før gjestene kommer.

Stress?
Så absolutt.
Men du verden så effektivt!


Jeg brukte den tykkeste ståltråden jeg hadde i sortementet. Formet den som jeg ville ha det, og skrudde dem fast i veggen. Til å skjule skruene brukte jeg disse fine zinkhjertene jeg hadde liggende. De kjøpte jeg på Emmas Verden til bordpynt da min yngste datter skulle konfirmeres i fjor. Jeg festet dem ved å slå inn en galvanisert spiker. Den passer perfekt i fargen.


Dorullholderen er føyd sammen som en krok og ei løkke. Da er det bare å hekte kroken ut når det skal skiftes rull. Og beviset på at det funker i praksis er vel at nå henger det alltid en rull der? Før sto den nye på vasken, mens den tomme hang igjen på holderen... Noen som kjenner seg igjen forresten? :)


Utfordringen kommer kanskje neste gang jeg får lyst til å male veggene, og må ta dem ned imens...

Den tid den sorg.


Nå har de hengt der en stund, og jeg er kjempefornøyd. Syns de passer godt sammen med resten av inventaret.
Det beste er at det kostet nesten ingenting. Og at jeg slapp å lete mer!


Kort

Sammen med de to hjertene fra forrige innlegg, fikk jeg også en pose med små og halvferdige gratulasjonskort.
Snippenbritt har kuttet, stemplet og festet på hyssing.


I går fortsatte jeg med å lime på de etterhvert så mye omtalte jo-jo'ene, samt pynte litt med sølvfarget glitterlim.


Så fikk de ligge og tørke til i dag. Glitteret kan se litt voldsomt glorete ut med en gang, men det demper seg betraktelig når det får tørket.


Da Snippen var på tur til Norddalen tidligere i sommer,
solgte vi det vi hadde av slike kort.


Og jeg har savnet dem. Det er veldig greit å ha dem tilgjengelig når man plutselig står der og mangler ett!


Som dere ser ble ikke kurven helt full - hvem vet, kanskje jeg får levert noen flere når min kreative samarbeidspartner leser dette? :)

lørdag 21. august 2010

Søtt eller såpe?




For Snippenbritt vil det være helt naturlig
å tove
et hjerte eller fem
foran tv'en en fredagskveld.






Jeg derimot
er av den mer tradisjonelle typen
som tyr til et strikketøy
og en skål med noe godt i.



Og man kan jo forsåvidt si
at akkurat det syns på oss.
Sure tær og småsjokolade
blir jo ikke
helt
det samme
med en smak av
sunlight såpe og ull?





I går kveld fikk imidlertid
snop være snop.
Jeg gikk i gang med
å ferdigstille de to
hjertene
Snippenbritt
kom innom med
tidligere i uken.



Og med ferske jo-jo'er, knapper,

perler og ståltråd

ble de ferdige

mens Amandaprisene ble delt ut.


Ble de ikke fine?

De pynter da opp en sliten

men sjarmerende kaffekjel?

torsdag 19. august 2010

Refill Completed!

Det har vært deilige, varme sommerkvelder i Snippenland
og ellers på Sunnmøre de siste dagene.
Perfekte kvelder til å sitte ute i
med et glass vin
og noe lett håndarbeide.

Resultatet ser du her.
Glasset er fyllt opp igjen!

Så når været blir normalt igjen,
skal jeg begynne
å ta i bruk jo-jo'ene.
Har som nevnt tidligere
noen prosjekter liggende på vent.
Kommer straks tilbake!
Varme sommerdager
blir det som kjent aldri mange av
her på disse trakter!
:)

søndag 15. august 2010

Jo-jo tørke....

Det er jo-jo tørke i min del av Snippenland.
I vinduskarmen på kjøkkenet mitt står det
et glass med jo-jo'er i.
Det er nå nesten tomt.

Å lage jo-jo'er er en aktivitet fri for tenking og kreativitet,
og egner seg derfor godt som håndarbeid
i hagen en fin sommerdag.
Snippenbritt er en mye mer strukturert
arbeidsmaur enn meg.
Hun jobber jevnt og trutt hele året,
og går sikkert aldri tom for slike.
Jeg jobber best under betydelig press,
og nå ser jeg nesten bunnen i glasset.
Selv om jeg har flere prosjekter som venter
på en jo-jo eller to.

Da må det taes grep.
Så i dag fant jeg frem en trivelig bunke stoff,
og gikk i gang.
Og ja, jeg er svak for prikker....

Med kjøkkenglass som mal fyllte jeg opp boksen min med jo-jo-emner.

Og satte meg under parasollen i hagen

og nytte dagen mens jeg laget slike.


Jo-jo'ene blir brukt hele tiden her i Snippenland.
Jeg har festet dem på en duk,


og på en sminkepung.



Som dekor på et linhjerte,


og på ei lue og en vase...




Og nå i kveld er det litt flere i
vinduskarmen...
:)

fredag 13. august 2010

Med aluminium og stoppefot.


For noen år siden var vi på Vestlandstreff på Nordfjordeid.
Vestlandstreff er et møtested for quiltere langs kysten
fra Stavanger til Ålesund.
Det avvikles en gang pr. år, og arrangementet går på
omgang blandt de forskjellige quiltelagene. Vi skulle på kurs med Pelse Asboe.
Hun er dansk, og driver broderi- og symaskinforretning i Århus.
Hjemmesiden hennes finner du her.
Hun er en fantastisk, artig, inspirerende og frittalende danske som skulle lære oss å bruke symaskin som vi aldri har gjort det før...
Jeg har gått på mange quilterelaterte kurs de siste 20 årene, men har sjelden hatt det så gøy som da!
Vi ble virkelig utfordret på gamle formeninger om hva en symaskin tåler.

Her er en av prøvelappene fra kurset.



Er man på kurs skal man ha navnelapp.
Alle på treffet fikk en tag i stoff med applikert hjerte på.
Så ble man oppfordret til å dekorere tagen etter eget ønske.
Jeg prøvde meg da på metallhjertet vi hadde lært.
Jeg tok en passe stor bit fra en aluminiumsform,
og la den på stoffhjertet på tagen.
Så bruker man 120-nål og sølvtråd i maskinen, og durer i vei med stoppefot.
Man syr i vei av hjertets lyst,
med skuldrene under ørene og med øynene nesten igjenknepet
av frykt for at noe skal gå galt,
til det ser ut som at hjertet er smeltet ned på stoffet.
Er det ikke fasinerende?



Så kunne jeg sprade rundt i neste pause med navneskilt i en teknikk jeg nettopp hadde lært!!


Siden har jeg ikke brukt denne teknikken. Før nå.


Har gått lenge og tenkt på at det nok ville bli fint med et sånt hjerte
på sminkepungene vi bruker å sy.



Og det syns jeg det ble!
Ihvertfall hvis man er av den romantiske sorten
!



Syns det ble fint i kombinasjon med pastellfarger.


Vi liker godt å ha en "dings" i glidelåset.
Både fordi den da blir bedre og dra i,
og fordi det er dekorativt.
På dette valgte jeg bare en taustump.



Og her en snor sydd i et matchende stoff.



Hvis du får lyst til å prøve dette,
må du huske å støvsuge symaskinen etterpå.
Det blir ganske mye metallspon av dette....

Jeg aner ikke hva symaskinprodusentene sier til dette...
Men det er gøy!!

Og siden hun som lærte oss det selger maskiner,
så tar jeg sjansen!!