Hurper

For en evighet siden,

den gang jentene mine var bittesmå 

og jeg og Snippenbritt jobbet i samme avdeling,

var vi med i hurpeklubben.

Hurpeklubben 

var en gjeng kreative kollegaer

som møttes jevnlig for å lage noe sammen.

Oftest gikk det i diverse hobbyrelaterte døgnfluer 

som strømpehekser og tovanisser, 

men det jeg husker aller best 

er den gangen vi lagde hjemmelaget pasta.

Hele den lille leiligheten vi var i 

var full av båndpasta til tørk 
fra gulv til tak.

Vi byttet på å ha hurpeklubben på besøk.

Og for å ikke flytte fokuset fra hobby til mat

var menyen den samme hver gang.

Verten bakte hurpeboller (grove rundstykker), 

vi andre tok med en ost.

Disse kveldene var hellige for meg.

Ammende babyer var ingen hindring - de måtte være med.

Det var tider det!

Hurpeklubben fikk navnet sitt

da Snippenbritt hadde vært på messe et sted

og kjøpt en hurpe.

Dette er altså selveste sjefshurpa.

Som ga oss inspiration 

til den mest altoppslukende aktiviteten i klubben noensinne.

Alle kunne lage dem.

Det er mye lettere enn det kanskje ser ut til 

når man ser dem ferdige.

Begrepet "Hurpestoff" ble til,

og man foretok dypdykk i svigermors gamle garderobe 

for å finne slike.

De grusomste stoffer, knapper og blonder fikk nytt liv som hurper.

Vi hadde det fantastisk kjekt,

og det toppet seg med juleutstilling i kantina 

der alle hurpene ble vist frem til stor begeistring fra resten 

av sykehusets ansatte.

Alle hurpene ble forskjellige, og ofte kunne man se hvem som hadde laget hvilke 

på uttrykket de ga.

Med årene dabbet given i klubben av.

Men på et vis eksisterer den enda.

Vi er tre stykker igjen, Snippenbritt, Eli og jeg.

Vi er ikke kolleger lenger

men jobber som bioingeniører på hvert vårt laboratorium.

Menyen er fremdeles den samme, 

selv om de hjemmelagde hurpebollene typisk nok

er byttet ut med Hattings.

Aktiviteten på møtene er også mindre. 

Vi har fremdeles felles prosjekter innimellom, 

men de fleste møtene går med til gemyttelige diskusjoner 

om temaer som opptar oss.

Oftest med håndarbeid til.

Mine hurper finnes ikke mer.

Med unntak av en, 

som henger på veggen hjemme hos foreldrene mine.

Alle på bildene er Snippenbritt sine.

Hun har tatt vare på noen i sitt kreative arkiv.

Heldigvis! 

Det var et knallfestlig gjensyn!

:)