Fredag ettermiddag
ble jeg på impuls med en kollega til fjells.
På under en halv time
hadde jeg bestemt meg, pakket og returnert til arbeidsplassen.
Sammen kjørte vi to timer i bil.
Uten radioen på.
Vi gikk en tre timers tur
til Reindalsseter hvor vi skulle overnatte.
Der var det ikke telefondekning.
Lørdag morgen startet vi tidlig mot Veltdalsbu.
Vi vandret i behagelig tempo, nydelig vær og fantastisk natur.
Totalt uvitende
om den vanvittige katastrofen som hadde rammet landet vårt
dagen før.
Ut på dagen var vi igjen inne i et område med mobildekning.
Og turfølget mitt fikk telefon fra sin mor som bor i Berlin.
Da først
fikk vi en anelse om at noe forferdelig hadde skjedd.
Det var helt surrealistisk å tenke på
at her hadde vi gått og kost oss i disse fantastiske omgivelsene
uten å ane at alle der hjemme satt klistret til TV-skjermen
og fikk servert disse tragiske og ufattelige nyhetene.
Nå har det gått noen dager.
Og det er fremdeles vanskelig å fatte
det som har skjedd.
Men jeg er stolt og imponert
over å se
hvordan ungdommer i dette landet
har tatt tak.
Arrangert fakkel- og rosetog,
stått sammen og støttet hverandre,
holdt flotte appeller og stått frem som kloke og reflekterte.
Veldig stolt.
