Stolt

Fredag ettermiddag

ble jeg på impuls med en kollega til fjells.

På under en halv time

hadde jeg bestemt meg, pakket og returnert til arbeidsplassen.

Sammen kjørte vi to timer i bil.

Uten radioen på.

  Vi gikk en tre timers tur

til Reindalsseter hvor vi skulle overnatte.

Der var det ikke telefondekning.

Lørdag morgen startet vi tidlig mot Veltdalsbu.

Vi vandret i behagelig tempo, nydelig vær og fantastisk natur.

Totalt uvitende 

om den vanvittige katastrofen som hadde rammet landet vårt 

dagen før.

Ut på dagen var vi igjen inne i et område med mobildekning.

Og turfølget mitt fikk telefon fra sin mor som bor i Berlin.

Da først

fikk vi en anelse om at noe forferdelig hadde skjedd.

Det var helt surrealistisk å tenke på

at her hadde vi gått og kost oss i disse fantastiske omgivelsene

uten å ane at alle der hjemme satt klistret til TV-skjermen

og fikk servert disse tragiske og ufattelige nyhetene.

Nå har det gått noen dager. 

Og det er fremdeles vanskelig å fatte

det som har skjedd.

Men jeg er stolt og imponert 

over å se

hvordan ungdommer i dette landet 

har tatt tak.

Arrangert fakkel- og rosetog, 

stått sammen og støttet hverandre,

holdt flotte appeller og stått frem som kloke og reflekterte.

Veldig stolt.