For en evighet siden,
den gang jentene mine var bittesmå
og jeg og Snippenbritt jobbet i samme avdeling,
var vi med i hurpeklubben.
Hurpeklubben
var en gjeng kreative kollegaer
som møttes jevnlig for å lage noe sammen.
Oftest gikk det i diverse hobbyrelaterte døgnfluer
som strømpehekser og tovanisser,
men det jeg husker aller best
er den gangen vi lagde hjemmelaget pasta.
Hele den lille leiligheten vi var i
var full av båndpasta til tørk
fra gulv til tak.
Vi byttet på å ha hurpeklubben på besøk.
Og for å ikke flytte fokuset fra hobby til mat
var menyen den samme hver gang.
Verten bakte hurpeboller (grove rundstykker),
vi andre tok med en ost.
Disse kveldene var hellige for meg.
Ammende babyer var ingen hindring - de måtte være med.
Det var tider det!
Hurpeklubben fikk navnet sitt
da Snippenbritt hadde vært på messe et sted
og kjøpt en hurpe.
Dette er altså selveste sjefshurpa.
Som ga oss inspiration
til den mest altoppslukende aktiviteten i klubben noensinne.
Alle kunne lage dem.
Det er mye lettere enn det kanskje ser ut til
når man ser dem ferdige.
Begrepet "Hurpestoff" ble til,
og man foretok dypdykk i svigermors gamle garderobe
for å finne slike.
De grusomste stoffer, knapper og blonder fikk nytt liv som hurper.
Vi hadde det fantastisk kjekt,
og det toppet seg med juleutstilling i kantina
der alle hurpene ble vist frem til stor begeistring fra resten
av sykehusets ansatte.
Alle hurpene ble forskjellige, og ofte kunne man se hvem som hadde laget hvilke
på uttrykket de ga.
Med årene dabbet given i klubben av.
Men på et vis eksisterer den enda.
Vi er tre stykker igjen, Snippenbritt, Eli og jeg.
Vi er ikke kolleger lenger
men jobber som bioingeniører på hvert vårt laboratorium.
Menyen er fremdeles den samme,
selv om de hjemmelagde hurpebollene typisk nok
er byttet ut med Hattings.
Aktiviteten på møtene er også mindre.
Vi har fremdeles felles prosjekter innimellom,
men de fleste møtene går med til gemyttelige diskusjoner
om temaer som opptar oss.
Oftest med håndarbeid til.
Mine hurper finnes ikke mer.
Med unntak av en,
som henger på veggen hjemme hos foreldrene mine.
Alle på bildene er Snippenbritt sine.
Hun har tatt vare på noen i sitt kreative arkiv.
Heldigvis!
Det var et knallfestlig gjensyn!
:)